Notater |
- Bindalstromma er ei samisk sjamantromme, også kalt runebomme, (sørsamisk gievrie) fra Helgeland i det sørsamiske området i Norge. Den er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge; dens eier, Nils Jonsen Vesterfjell («Njaarke-Næjla»), er kjent, nevøen Lars Olsen har gitt en beretning om tromma i bruk, og trommas siste eier, Nils Nilsen Vesterfjell, har gitt en forklaring av trommeskinnets motiver. Tromma finnes i Norsk Folkemuseums faste utstilling.
Runebomme er et sentralt redskap i samisk religion; den brukes av noaidien til å hensette seg i transe, og av noaidien eller husfaren til å hente kunnskap om framtida eller om ting som skjer andre steder. Lars Olsen beskrev i 1885 hvordan tromma ble brukt til å spå om gunstigste valg av vinterbeiteområder og til å forutsi lykke i ekteskap. Nils Nilsen Vesterfjell fortalte i 1925 om motivene på tromma; de gjenspeiler en blanding av et konkret og et religiøst verdensbilde. Figurene representerer rein, beiteområder, fiskevann og rovdyr, men også guder, en djevleskikkelse og gandfluer.
Nils Jonsen Vesterfjell (1795–1869) var en holden reineier, med en stor etterslekt. Han hadde tilhold i fjellområdene sørvest i Vefsn, på norsk kjent som Vesterfjellene, på samisk som Njaarke, derav hans samiske navn Njaarke-Næjla. Dåvnes (Dunfjellet) vest for Majavatnet var hans vanligste sommerbeiteområde. Om vinteren holdt han reinflokken på kysten i Bindalen eller ved Velfjorden. Noen vintre, hvis forholdene krevde det, dro han nordover på Helgeland, eller østover forbi svenskegrensa. Kirkebokinnførsler viser at de var i Alstahaug vårvinteren 1821, i Åsele i februar 1837 og sør på Namsskogan våren 1849.
Njaarke-Næjla giftet seg i 1818 med Marit Sarisdatter (ca. 1785–1844), enke etter Jon Nilson. Hun hadde tre døtre, og sammen med Næjla fikk hun seks barn. Etter Marits død giftet han seg med Elen Eliasdatter Steinfjellet (1823–1911), og fikk sju barn med henne.
I sin levetid ble Næjla vitne til at bønder fra bygder nær og fjern flyttet inn i hans beiteområder, og slo seg til som bureisere og nybyggere, først i 1836, siden i 1850-årene og igjen i 1860-årene.[5][8]
Det var sannsynligvis Nils' bestefar som laget tromma. Etter Njaarke-Næjlas død gikk tromma i arv til sønnen «Gammel-Nils» (1825–1908), og etter ham gikk den videre til en yngre sønn av Njaarke-Næjla, Nils Mathias Nilsen Vesterfjell (1857–1936). Nils Mathias vokste opp hos halvbroren Gammel-Nils, og overtok tromma etter ham. Nils Mathias bodde i Bindal, og ble den siste private eieren; i 1925 solgte han, etter mye press, tromma til Paul Egede Nissen, som var konservator ved Etnografisk Museum i Oslo. Nils Mathias fortalte da at tromma var laget av hans oldefar, og at den ikke hadde vært i bruk de siste 20 årene. De siste årene hadde tromma blitt oppbevart i «en klippehule i Granbostadfjeldet, overfor grænden Aabygda i Bindalen». Da tromma kom til museet, var skinnet i god tilstand, mens treramma var i dårlig forfatning.
Tromma var ved Etnografisk Museum fram til 1957/1958. Deretter ble den overført til Norsk Folkemuseum, sammen med resten av den samiske samlingen. Hensikten med overføringen var at samisk kultur og historie skulle presenteres på like fot med den øvrige befolkningen i Norge, ikke blant eksotiske folkeslag på Etnografisk Museum. Siden 1990 har tromma vært en del av Folkemuseets samiske basisutstilling. I folkemuseet er tromma presentert sammen med visere fra Jåmafjell i Røyrvik, kjøpt fra Sofie Jomafjeld. Sofie (1883–1958) bodde i Tinn i Telemark, dit familien flyttet for å arbeide som reingjetere for et norsk tamreinlag, men både hun og gjenstandene kom fra Indre Namdalen.
Bindalstromma er ei rammetromme, utført ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke til en oval. Runebommer er kjent i fire ulike typer: spontrommer eller rammetrommer, skåltrommer laget av rirkuler, ringtrommer skåret ut av et helt stykke ved, og vinkelrammetrommer. Rammetrommer og skåltrommer er mest utbredt i det materialet som er kjent og dokumentert. I det sørsamiske området er rammetrommene vanligst.
Spådomsredskap
|