| Notater |
- Sigval Bergesen
Skipsreder, industrimann og politiker. Foreldre: Prost og stortingsmann Ole Bergesen (1832–99) og Marthe Marie Sophie Søeborg Jensen (1830–1908). Gift 1888 med Rachel Racine (25.11.1866–3.2.1936), datter av grosserer Charles Samuel Racine (1826–96) og Marie Berentsen (1835–97). Far til Sigval Bergesen d.y. (1893–1980); farfar til Ole Bergesen (1916–65).
Sigval Bergesen spilte gjennom et langt og aktivt liv en betydelig rolle i næringsliv og politikk så vel i hjembyen Stavanger som på riksplanet. Han la grunnlaget for familiens skipsfartsvirksomhet, var med på å grunnlegge en rekke andre bedrifter og huskes også som “Sørlandsbanens far”.
Han vokste opp i en prestefamilie, tok middelskoleeksamen i Kristiansand 1879 og deretter handelsskoleutdannelse i Osnabrück i Tyskland. I årene 1882–87 fikk han erfaring fra befraktnings- og skipsmeglingsvirksomhet i Tyskland og Storbritannia, noe som påvirket hans valg av rederivirksomhet som levevei. 1887 vendte han hjem til Stavanger for å opprette et selskap for import og distribusjon av petroleum og olje. Økonomisk krise gjorde at planen måtte oppgis. I stedet startet han samme år firmaet Sigval Bergesen – Befaktnings-, Agentur- og Commissionsforretning, og i løpet av 1887–88 ble han korresponderende reder for fem seilskip og en tredamper.
I Storbritannia hadde Bergesen sett at dampdrevne jern- og stålskip var fremtiden, og 1888 kontraherte han et dampskip ved Bergens Mek. Verksted. Den økonomiske krisen i Stavanger var da på sitt verste. I begynnelsen av 1889 innstilte to av byens banker. Likevel gikk Bergesen i gang med å samle interessenter til nok et nybygd dampskip. 1897 disponerte han Stavangers største flåte, med både seil- og dampskip, dels nybygde, dels second hand. Etter århundreskiftet stagnerte rederivirksomheten, noe som må sees i sammenheng med hans økende politiske aktivitet.
Interessen for politikk arvet han fra sin far. Etter en tid i kommunepolitikken ble han 1903 innvalgt på Stortinget som representant for Høyre i Stavanger. Han satt på tinget i to perioder, i den siste (1906–09) tilhørte han Samlingspartiet. Inspirert av partiets ideologi tok han 1907–08 initiativet til dannelsen av et upolitisk, felles borgerlig parti i Stavanger, Den liberale organisasjon, en samarbeidsorganisasjon for samling av borgerlige velgere om en felles politikk, uavhengig av særstandpunkter. Motstand, i første rekke fra det lokale Høyre, rammet Bergesen og hans ideer. Han trakk seg ut av politikken til fordel for forretningslivet, men opprettholdt kontakten med det politiske miljøet.
I sin første stortingsperiode var Bergesen medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen. Først i sin andre periode, som medlem av den utvidede jernbanekomité, gjorde han seg bemerket. Som ordfører for Sørlandsbanesaken fikk han 1908 gjennom de første vedtak om bygging av en bredsporet stambane, i første omgang fra hovedstaden og frem til Flekkefjord. 1920 ble han formann i Vest-Agder og Rogaland jernbanekomité, der han utfoldet et intenst påvirkningsarbeid.
1923 vedtok Stortinget at Sørlandsbanen skulle føres frem til Stavanger. Gjennomføringen gikk langsomt, men under okkupasjonen 1940–45 forserte tyskerne arbeidet og 29. april 1944 ankom det tyske åpningstoget Stavanger, men uten noen form for festivitas. Den kom 7. juni 1953 da Ottar Espelands statue av Bergesen – “Sørlandsbanens far” – ble avduket av stortingspresidenten foran jernbanestasjonen i Stavanger. Samme året ble Bergesen, som var til stede under avdukingen, utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden; ridderkorset hadde han fått for samme sak allerede 1909.
Bergesen var hele sitt liv talsmann for hjembyens interesser. Særlig gjaldt dette restaureringen av domkirken og gjenreisningen av den gamle bispestolen. Ikke minst takket være Bergesen vedtok Stortinget 1924 å dele Agder bispedømme og året etter ble den nye Stavanger-bispen innsatt. 1924 ble Domkirkens venner stiftet, med Bergesen som initiativtaker og driftig formann.
I årene 1910–20 ekspanderte rederifirmaet Sigval Bergesen sterkt. Det var blant pionerene i norsk tankskipsfart og tok også del i omleggingen til motorskip og linjefart, men ble 1920 rammet av økonomisk tilbakeslag. Mot slutten av 1920-årene ble den negative utviklingen snudd, først og fremst gjennom tankfart og satsing på lange tidscertepartier med de store oljeselskapene.
1918 ble de to sønnene, Ole Bergesen (1891–1955) og Sigval Bergesen d.y., medinnehavere i firmaet. Bergesen senior, eller Senior som han etter hvert ble kalt, beholdt likevel styringen frem til begynnelsen av 1930-årene, noe som hans yngste sønn Sigval d.y. mislikte. En steil fars forsøk på å vingestekke sin tiltakslystne og like steile sønn førte 1934 til en opprivende familiefeide. I desember s.å. ble det inngått en avtale om deling av firmaet. Denne løste likevel ikke striden. Først i november 1936 ble det inngått forlik og en opprivende rettssak ble avverget. Sigval Bergesen d.y. etablerte seg med eget firma, mens Senior i september 1937, 74 år gammel, overlot ledelsen av firmaet til Ole.
Bergesen tok helt frem til sin død aktivt del i norsk og særlig stavangersk samfunnsliv. Han så tidlig interesseorganisasjonenes fordeler og var blant stifterne av Nordisk Skibsrederforening 1899. Han tok initiativet til opprettelsen av Stavanger Rederiforening 1901 og ble dens første formann. Fra stiftelsen 1909 og frem til 1933 hadde han sentrale verv i Norges Rederforbund.
Gjennom sin svoger, Cornelius Middelthon, ble han involvert i byens viktige hermetikkindustri og var 1910–36 styreformann i Stavanger Preserving Co. A/S. Bergesen bidrog til å bringe norsk hermetikk ut på verdensmarkedet, bl.a. gjennom opprettelsen av Svithun-linjen (1914), som gav en betydelig forbedring av transportmulighetene mellom Norge og Storbritannia. Avgjørende var hans vellykkede forhandlinger med Angus Watson, den dominerende hermetikkmannen på det britiske verdensmarkedet, om et salgssamarbeid. Hermetikkmerket “Crossed Fish” ble etter hvert et godt innarbeidet merke på verdensmarkedet. – Bergesen spilte også en viktig rolle i opprettelsen av Den norske Amerikalinje 1910. Han satt som styremedlem i NAL fra stiftelsen og frem til 1939, de siste ti årene som styreformann.
1892 var Bergesen med på å starte og lede Stavanger Mek. Verksted, en forløper til A/S Rosenberg Mek. Verksted. I begge bedriftene var han blant hovedaksjonærene. Han var krumptappen i arbeidet med sammenslutningen av en rekke norske låse- og jernbeslagfabrikker, som 1902 førte til opprettelsen av A/S De Forenede norske Laase- og Beslagfabrikker, senere kjent under navnet Trio. I årene 1902–35 var Bergesen først viseformann, senere formann i bedriftens hovedstyre.
Som en motvekt mot en for kredittvillig banksjef, kom Bergesen 1919 med i styret for Stavanger Privatbank. Etter uoverensstemmelser med banksjefen trådte han ut etter kort tid. 1923 ble banken, sammen med Stavanger Handels- og Industribank, satt under offentlig administrasjon. Da det ble klart at de to bankene ikke stod til å redde, stilte Bergesen seg i spissen for arbeidet med å få til en ny bank. Arbeidet resulterte 1925 i opprettelsen av Stavanger og Rogaland Bank A/S, med Bergesen som styreformann fra starten og frem til 1942.
7. juni 1955 var Bergesen – 92 år gammel og eneste gjenlevende 7. juni-mann — til stede ved Stortingets markering av 50 års dagen for unionsoppløsningen. Året etter var han æresgjest da det første elektrifiserte toget 3. juni ankom Stavanger med kronprinsregenten og stortingspresidenten i spissen for et celebert reisefølge. På perrongen var det reist en stor portal med inskripsjonen: “Sørlandsbanen Stavanger–Oslo. Vi kommer sent, hr. kunsel – men med hvite kull!” Da hadde Bergesen siden før krigsutbruddet arbeidet for et annet stort jernbaneprosjekt, en indre stambane mellom Øst- og Vestlandet, et prosjekt som aldri er blitt realisert.
Bergesen døde 1956, og ble begravd fra Stavanger domkirke, som hadde hatt en slik sentral plass i både hans fars og hans eget hjerte.
Sigval Bergesen fikk stor betydning for fremveksten av det moderne Stavanger. Først og fremst gjennom sitt arbeid med å knytte byen kommunikasjonsmessig til resten av landet og plassere byens næringsliv i en nasjonal og internasjonal sammenheng. Hans standhaftige initiativrikdom bar frukter, men hans patriarkalske og autoritære holdninger skaffet ham også fiender, bl.a. i hans nærmeste familie.
KILDE: Kopi fra "Norsk biografisk leksikon" en del av Store norske leksikon.
|
1863 - 1956 (93 år)
Set As Default Person 
